Årets ferie skulle tilbringes med min bror i Italia. Vi er begge glade i fjellet og målet var Dolomittene. Siden min bror bare kunne være med den første uka, spekulerte jeg på hva jeg skulle finne på etter at han hadde reist hjem til Norge. Når jeg først var i Dolomittene, ville jeg bli igjen og gå i fjellet i minst en uke til. Under planleggingen så jeg tilfeldigvis i et nyhetsbrev at flere av monastikerne fra Buddhist Insights/Empty Cloud nå var i Sør-Italia der de er i oppstartsfasen av en ny vihara (fasiliteter for buddhistiske monastikere) for både kvinner og menn (kalt henholdsvis bhikkhunier og bhikkhuer i de gamle buddhistiske skriftene). Jeg sendte dem en mail for å høre om de hadde noe dugnadsarbeid til meg og fikk til svar at jeg var hjertelig velkommen på besøk. Jeg kjente litt til Empty Cloud fra tidligere da de har en YouTube-kanal med masse innhold av høy kvalitet som jeg hadde vært innom av og til og gledet meg til å besøke dem, samt å oppleve kulturen i Sør-Italia på nært hold. Likestilling for monastikere har lenge vært en hjertesak og jeg har støttet viharaer med bhikkhunier i USA, Europa og Asia både økonomisk og gjennom å besøke dem.

Spol fremover til slutten av august og action-ferien i Dolomittene var ferdig. Nå skulle det bli godt å komme litt ned den siste uka av ferien, både bokstavelig og mentalt. Fra Bari var det bare en halvtimes kjøretur til Acquavia delle Fonti, der Empty Cloud holder til. Turen gikk i landlige omgivelser med drueranker og olivenlunder på alle kanter. Ofte kjentes også den søte lukten fra valnøttrær med moden frukt. Trafikken var, som ellers i Italia, litt hissigere og mer kaotisk enn i Norge, men den har sin egen logikk som man lærer seg ganske raskt. Siden Lena Bhavana, selve viharaen der jeg skulle arbeide, lå 25 minutters sykkeltur fra hotellet i byen, hadde jeg leid en sykkel som jeg hentet første kvelden.

Neste dag dro jeg ut. Været var varmt, men lufta tørr og behagelig. Jeg må innrømme at det fristet å forsyne seg av druene langs veien, men jeg prøver jo så godt jeg kan å følge de 5 levereglene, så det ble med én drue, for å kjenne smaken. Monastikerne var inne i byen for lunsj, men gav meg koden til porten så jeg kunne se meg litt rundt på eiendommen og meditere mens jeg ventet på dem. Da de kom, tok de meg med til Grotta di Sant’Elia, en liten grotte som ligger på eiendommen. I sola var det rundt 30 grader, men behagelige 20 nede i grotta der vi hadde en liten chant og stående meditasjon. Med på turen var Giuseppe og Aldo, to italienske menn som jeg skulle bli bedre kjent med etter hvert. Giuseppe var innom for noen få dager, mens Aldo nylig hadde sagt opp jobben som sykepleier i Roma og flyttet ned for å hjelpe til på fulltid med oppstarten av Lena Bhavana. Senere på dagen diskuterte vi hva som trengtes mest av dugnadsarbeid. Opprinnelig var planen at jeg skulle hjelpe til med å bygge kutier (små meditasjonshytter), men grunnet jakt på området var det ikke klart for å begynne med det før et bedre gjerde var på plass. De hadde imidlertid en annen finfin jobb til oss – å bygge et utedo! Nærmere bestemt et komposteringstoalett.

Etter å ha googlet og brukt AI fant jeg ut at det beste var å kjøpe et ferdig komposteringstoalett for innbygging i et lite utedo-hus. Aldo fant et prefabrikert hageskur og donerte pengene til dette og jeg donerte til komposteringstoalettet. Det var minst en ukes leveringstid, men vi hadde nok av forarbeid å gjøre. Toalettet var nemlig 1 meter høyt så vi måtte grave en grøft i den harde og steinfylte sør-italienske jorda. Vi knakk skaftet på ei gammel hakke satt igjen av de forrige eierne og kjøpte nytt utstyr på jernvarehandelen dagen etterpå. Med ny «piccone» tok det oss likevel flerefoldige timer spredd utover tre ettermiddager før vi var fornøyde med dybden på hullet. Det var særlig én stor stein som var svært gjenstridig og gav stor mestringsfølelse når vi endelig fikk den opp av bakken.

Dugnadsarbeidet ble stort sett gjort i ettermiddagskveldinga når temperaturen var litt lavere enn på dagtid (alt for varmt for en nordlending og for så vidt også for italianerne som hadde siesta på denne tiden). Aldo og jeg hadde mange gode samtaler og ble gode venner i løpet av uken. Jeg ble rørt og imponert over at han hadde solgt huset og sagt opp jobben for å hjelpe til på Lena Bhavana på fulltid. Det krever mot å gå fra en behagelig tilværelse med trygg jobb i Roma, til å ligge i telt på landsbygda!

På dagtid var monastikerne på såkalt pindapat, der de samler mat til dagens måltid. Italia har fra gammelt av tradisjon med monastikere fra katolske klostere, så det er enklere der, enn i mange andre land å få støtte i form av mat og annet, for den som vil vie seg til åndelig søken på fulltid. Jeg gikk sammen med dem på noen av turene og så at mange hilste og viste sin respekt til dem når de gikk pindapat og på ikke så lang tid var bollene fulle av mat. Noen av dagene spiste de maten i en park, mens andre dager hjalp Aldo og jeg til med å lage mat i leiligheten stiftelsen disponerte i byen. I kjelleren her var det også en liten meditasjonshall der vi ofte møttes på morgenen, eller kvelden for meditasjon og Dhamma-talk (buddhistisk undervisning; vel og merke på italiensk, så det ble mer «lytte-til-lyd-meditasjon» for min del).

Under besøket mitt var det Ayya Vaddha og Ayyā Somā som var til stede, mens med-stifteren av Empty Cloud, Ayya Suddhāso for tiden var i USA. De tok seg tid til å prate med meg ved flere anledninger på dagtid, til tross for at de har mye arbeid med oppstarten av viharaen, undervisning, research, oversetting m.m. Jeg ble svært imponert og også ganske rørt av å høre mer om bakgrunnen deres og tankene deres om ulike ting rundt buddhismen i vesten i dag. Ayya Vaddha er bare 21 år gammel og jeg tar av meg hatten for at han har valgt å bli munk i så ung alder. Han var meget språksterk og hadde lært seg flytende italiensk på reletivt kort tid. Jeg føler på meg at han vil bli en meget god lærer og en viktig ressurs for sanghaen.

Ayyā Somā tok full bhikkhuni-ordinasjon i 2020 og har viet seg til åndelig søken på fulltid siden 2016. Før dette jobbet hun i moteindustrien. De første årene var hun veldig aktiv og underviste og jobbet masse med Empty Cloud i USA. Da hennes mor fikk Parkinsons valgte hun å dra hjem til byen der hun vokste opp, som er Acquaviva delle Fonti og de kom tilfeldigvis over en skogseiendom som var relativt billig siden den hadde begrenset bruksverdi. Samtalene jeg hadde med henne etter lunsj et par av dagene der ble ganske følesladede av ulike årsaker. For det første fikk jeg tidligere i år nyheten om at min egen mor har Parkinsons. Så det var litt tøft å møte moren hennes som hadde hatt diagnosen lengre. Men jeg er også alltid takknemlig for påminnelser om sykdom og alderdom siden de gir perspektiv og motivasjon.

Den andre tingen som var særlig rørende var når Ayyā Somā fortalte om noen av utfordringene hun har møtt som kvinnelig monastiker. Kort tid etter hun ble ordinert, på en reise i Asia, fikk hun føle vanskelighetene på kroppen. Det gikk så inn på henne at hun nesten var bestemt på å gå tilbake til hverdagslivet. Det som til slutt fikk henne til å være sikker på at hun ville fortsette som bhikkhuni var et møte med en thailandsk munk i en liten vihara på på landsbygda. Han satte kjønnsroller til side og behandlet henne som en likeverdig monastiker. Dette ble et slags vendepunkt og også en påminnelse for henne om at små uavhengige grupper har en del fordeler sammenlignet med større institusjoner. Det er på noen områder enklere for dem å praktisere på enkelt vis, som anbefalt til munkene i de gamle skriftene.

Jeg er veldig glad for at Ayyā Somā valgte å forbli nonne. Det er få dyktige dhamma-lærere som det er. Særlig når det gjelder bhikkhunier. Venerable Canda som er Englands eneste bhikkhuni og DNBF sin assisterende åndelige leder har også jobbet knallhardt i mange år, så hardt at det har gått på helsa løs. Det samme gjelder flere kvinnelige monastikere jeg kjenner og jeg har enorm respekt for den formidable innsatsen de legger ned. I USA har situasjonen sakte men sikkert forbedret seg litt, men også der er de smurt tynt utover. I Europa enda mer, så jeg er glad for at Empty Cloud nå etablerer seg i Italia. De var svært positive til samarbeid med DNBF i Norge og andre likesinnede grupper i Europa og kommer høyst sannsynlig på besøk, kanskje allerede til neste år. De ønsket også gjerne besøk fra Norge og Lena Bhavana er tradisjon tro åpen for alle.